For lite timer...

Det skal ikke være lett iallefall.... Å hele tiden vite nøyaktig hva man vil, hva man føler, hva man tenker og ikke minst hva man burde gjøre. Jeg er nok ikke den eneste som sliter med å få nok timer i døgnet, nok tid til å få alt til å gå rundt.



Vi er riktignok i en periode der alt som kan gå feil....går feil. Jeg håper bare det snur snart og at ting kan gå den riktige veien for oss også. Men med et hus som er fullt i heksesot, en leietaker som nekter flytte, kampen om hjertet vårt, samt skulle gjøre husarbeid, jobbe og ikke minst planlegge bryllup...og være student....så hadde det vært godt å kunne delt opp i episoder.








Livet føles som en dramaserie for tiden, og jeg vet ikke om det er positivt eller negativt å føle at man har nok opplevelser i en alder av 29 til å skrive memoarer.


Det er vel noe i det at det som ikke knuser deg, gjør deg sterkere....og jeg er ikke i stand til å knuses lenger:)


Jeg fokuserer på det som er bra i livet, og jeg er priviligert som har gode mennesker rundt meg og verdens gooooo'este lille gutt som beriker livet mitt på en måte jeg ikke ante var mulig.





Nyoperert i munnen denne uka, så tiden har gått med til å ta smertestillende, frustrere meg over et ansikt som er blått og dobbel størrelse, og til å gruble over hva vi skal ta oss til herfra.










Som herr Diamantus sa..."vi kan ikke gi oss når vi har kommet så langt...vi vet vi gjør det riktige.." og han har helt rett.






...brett opp armene, og fortsett....:)