...er at vi kjemper vår livs kamp...for ett lite hjerte som står oss nært.
Jeg er fryktelig glad i et lite hjerte som er blitt revet vekk fra sine foreldre...vi har våre ulike meninger om dette...men uansett hva grunnene måtte være, er det dessverre han som får lide for alle valgene som er blitt tatt.
Jeg klarer ikke holde dette inne lenger...vi har kontaktet alle instanser for å få hjelp...og gjør alt jeg klarer for å få skatten hjem til oss..
Vi har hele veien hatt en god dialog med etaten som har ansvaret for barnet, og stolt på at de tar de riktige valgene for hjertet vårt....
...helt til valget falt på at skatten vår skulle plasseres hos fremmede.
Her står vi...to store og en liten...i nær familie...klare til å ta imot han med åpne armer til foreldrene en dag forhåpentligvis ordner ting slik at de kan få han hjem...
....og blir møtt med NEI....
Grunnene til avslaget er det som er mest frustrerende..
Grunn nummer en er: Kjærlighet er ikke nok.
Grunn nummer to er: At vi har ett barn er ikke bra...å få et "fosterbarn"inn i hjemmet kan gå utover omsorgen for vårt eget barn.
Grunn nummer tre er: Det faktum at min far dro fra oss når vi var små mener etatene kan påvirke skatten vår om han av en eller annen grunn skulle avvise oss som familie ved en senere anledning.
Jeg mener:
Kjærlighet er nok! Er det noe som kan gi barn den tryggheten og stabiliteten det trenger er vel det å føle seg elsket...og å være hos noen som er glad i det...å være en plass det føler seg som en del av...del av en familie....
De andre grunnene ser jeg ingen vits i å kommentere engang....
Om du derimot leser dette pappa...det at du dro er ditt eget valg...det er du som går glipp av det privilegiet å ha en voksen datter med verdens herligste sønn...ditt barnebarn...lille diamant er verdens fineste,skjønneste og nydeligste gutt man kan tenke seg...både i utseende og personlighet.
Jeg kommer alltid til å ønske jeg hadde den faren du kunne ha vært...men det her er heldigvis ditt tap.
Jeg skriver dette her i håp om at noen leser dette, og kan hjelpe oss...Er man ikke foreldre til det gjeldende barnet står man omtrent uten rettigheter i Norge...
Vår eneste utvei er en vei som ingen andre har gått i Norge...og jeg er redd...samtidig som jeg vet at det vi kjemper for er verdt alt sammen og mer til...
....muligens er det en tøff vei å gå..men jeg tror og håper regnbuen følger oss og ved veiens ende venter skatten vår på oss:)
